Merknader til: Henrich Paulsen
Glimt fra Tilrems gårdshistorie - Knut Karijord
Eierforhold
Tilrem var en del av det veldige godskompleks som i lensjordebøkene fra
1500-tallet kalles "stigtens gods", gods som var direkte underlagt erkebiskopen
i Trondheim, og som ble krongods etter gjennomføringen av reformasjonen i 1536.
Etter de mange ødeleggende krigene i første halvdel av 1600-tallet kom dette
dodset på private hender, først til holsteinenren Joachim Irgens (1666) og det
beste av dette godset, deriblant Tilrem til en innflyttet slesviger i
Trondheim, Lorentz Mortensen Angell (1678) Etter hans død overtok sønnen Petter
Lorentzen Angell (d. på torget 1726), og eiendomsretten gikk til hans eldste
datter Margrethe (1691-1779), som var gift med Jørgen Sverdrup.
Angell-familiens befatning med Tilrem ble bare disse 100 år, for av Margrethe
Sverdrups dødsbo, som for øvrig var fallitt, kom gården i borgeren Peder chr.
bechs besittelse. Han drev skipperleiet ved Kulstadsjøen i vefsn. Selv gav han
den forholdsvi beskjedne sum av 597 riksdaler. I 1792 solgte han Tilrem til sin
svoger Niels Frantzen Winter på Vevelstad for 703 riksdaler. Etter Winters død
kom eiendomsretten til familien brodtkorb på tjøtta ved at Winthers eneste
barn, Maren ble gift med Johan Chr. Hvid Brodtkorb(d. 1845). Sønnen, Niels G.
Winter Brodtkorb (1792-1865) hadde mange barn i sine 2 ekteskap, og Tilrem
tilfalt en datter, Sara Jacobine, som var gift med hoffpredikant og
garnisjonsprest i Chrisiania, senere stiftsprost Anton Chr. Hall. I likhet med
mye av leilendingsgodset på Helgeland forøvrig, ble også Tilrem solgt til
oppsitterne på slutten av 1800-tallet, markedsplassen riktignok unntatt for en
tid.
Den første som fikk kjøpt sin firedel, var innflytteren fra Numedal, Knut
Torsteinsen Husebye. Han fikk tinglyst sitt skjøte 7. januar 1890. Kjøpesummen
var 3.100 kroner. Alle fire bruk hadde i 1886 en skyldmarkverdi på 5,85, men
dette ble litt forandret ved salget. Ole Natvig Lorentzen, br.nr 1, fikk tgl.
sitt skjøte 1. juli 1891, Tørres Hansen, br.nr. 2, 1. august 1892 og Georg
Ingebrigtsen, br.nr. 3, 13. sept. 1892. I den reviderte matrikkelen fra 1907
står det følgendee om g.nr. 108 i Brønnøy:
B.nr Brugets navn: Eierens el. brugerens navn: Matr.skyld:
1 Tilrem Natvig Lorentzen 5.52
2 Tilrem Tørres Hansen 5.24
3 Tilrem Georg Ingebrigtsen 4.80
4 Tilrem K.Torstensen Husebye 4.77
5 Tilrem Markedsplass Hall 1.50
6 Nyheim Joh. Mikkelborg 0.32
7 Solheim Alb. Ingebrigtsen 0.79
8 Burengan Peder Henriksen 0.47
2. Navnet på gården, de eldste tider.
I likhet med svært mange andre boplasser langs den helgelandske kystflate, var
Tilrem tidlig bebodd. Ved siden av de tallrike gravminner fra svunne tider,
vitner selve navnet om at vi her har for oss eldgammel gård, iallfall fra tiden
omkring 500 e. Kr., men kanskje enda eldre.
Første kjente navneformen var Tiolgaheimr el. Tielgheimr. Dette er nevnt i boka
"Fornmann søgur...." s. 469, bd. IX. (K.havn 1825-37).
I Aslak Bolts jordebok fra 1432, hvor forøvrig tilrem er nevnt sammen med
tjøtta, finner vi navneformen Telgareim, ca. 100 år etterpå "Tellerem", i 1567
"Tellerim", i 1610 "Thiellerum, "Tyllerim" (1614), "Tillerim (1661) og tilrum i
matrikkelutkastet i 1723.
Når det gjelder betydningen, antas 1. ledd i navnet å ha med det oldnorske
hunnkjønnsordet "tjalga" å gjøre. Dette betyr en tynn gren. Kanskje var det
særlig mye tettvokst skog i dette området. Ennå finns ordet "teille" lvende i
brønnøymålet i betyningen "ungt, grannvokst tre", særlig gran eller furu.
Gårdsnavnforskeren Oluf rygh foreslår, i likhet med hans vanlige
navnefortolkning, at bekken gjennom gården kan ha gitt den sitt navn. Andre
forklaringer kan sikkert også settes fram.
At det på 1100- og 1200-tallet bodde folk av kongelig ætt på Tilrem, forteller
sagaen med tydelige ord, men ufredstiden og muligens klimatisk forverring
gjorde storhetstiden kortvarig. Kirkeruinene som Einar Høvding mente var "St.
Knutskirken i Harm", bleliggende som et symbol på at "sic transit gloria mundi"
over alt etter en tid. Tilrem ble iallfall en del av Giske-Bjarkøyslektens
eiendommer, og gårdens overgang til erkestolen i Nidaros er skildret slik i
Aslak Bolts jordebok:
"Nota at herra Olafuer Erchibiscop fik Tiotto ov Telgareim af herra Ellinge
vidkunnassyni fore gull oc sylfr som han var fangin i Einglande....".
Dette var i året 1351 eller 1352. Et par mannsaldre etterpå, mens Eskil var
erkebiskop (1404-1428), gikk også Torget med tilliggende gods over på kirkens
hender som før. Men det er tegn som tyder på at det er en forbindelse mellom
den slekt som bodde på tilrem på 1300 tallet og den slekt som "inntok" gården
ca. 1650 og kan følges fram til våre dager.
Dette er tatt fra en artikkel i BA's julenummer. Knut Karijord
På Toft i Brønnøy var det fra 1639 og til slutten av århundret
jekteskipperleie. Skipperen hette Elling Hanssøn (1600-73). g. med Dorthe
Thorsdatter(1627-95) fra Salhus, søster av bergensborger og bonde på Tilrem,
Jacob Thorsen.
En av Elling Hanssøns styrmenn var Peder Sørensen Stor-Torgnes (1623-99). Da
tørrfisklasten skulle avgårde til Bergen sommeren 1668 hadde han med seg en
førstereisgutt ved navn Heinrich Paulsen, sønn av lensmannen i Vega, Paul
Nielssøn Igerøy. Det fortelles at gutten var temmelig vilter av seg og gjorde
mye ugang i sin fars hus, og da hans lyst stod til sjølivet lyktes det å få ham
mønstret på Peder Sørensens jekt. Gutten var stor og sterk og 18 år var han
blitt. Bergen var den gang Norges største by med liv og virksomhet, så ingen
kan fortenke datidens unggutter i å ønske seg en tur dit, villstyringen Henrich
Paulsen ikke minst.
Men det var gammel skikk at den som ikke hardde vært i Bergen før, skulle holde
vakt første natta etter ankomsten. Unge Henrich slapp ikke unna denne plikten,
og da de andre ville spøke litt med førstereisgutten, gav de ham en bile, en
bredbladet øks, med beskjed om at hvis det i løpet av natta skulle dukke opp
tørrfisktyver, måtte han bruke den. Henrich tok dette alvorlig og stilte seg
opp. Etter en stund hørtes åretak. En robåt seg inn til jektesiden og tok fast.
Det øvrige mannskapet var gått til køys og sov fast etter en slitsom seilas, så
Henrich ville ikke vekke dem, men stod rolig og iakttok tyven mens han dro fisk
etter fisk ut av lasten med en båtshake. Dette gikk etter tyvens mening altfor
seint. Brått svingte han seg over rekka, klatret opp på stabelen og begynte og
slenge fisk nedi robåten med hendene. Da kunne ikke Henrich stå stille lenger,
men styrtet fram med øksa og hugg hodet av tyven med ett slag. Kroppen falt
tilbake i båten, mens hodet rullet bortover lenningen.
Historien forteller at Henrich sprang glededrukken akterut for å fortelle de
andre hva som hadde hendt. Først ville de ikke tro ham, men da han viste dem
den blodige øksa, sprang de opp i redsel og fulgte med ham. De så da at det
forholdt seg slik som han hadde sagt, men nå var gode råd dyre. Dette kunne bli
dem en alvorlig sak, så de kastet hodet ned i robåten og prøvde å få alle spor
fjernet om bord. Båten lot de drive i den nordøstlige vinden ned mot Laksevåg,
der det tidlig om morgenen ble slått alarm. Etterforskingen ble imidlertid
resultatløs, og det vites ikke om beretningen stammer fra Henrich Paulsen selv
eller fra noen av Peder Sørensens øvrige mannskap. Den stammer iallfall ikke
fra en bergensk kilde. Det hører med til historien at Henrich Paulsen senere
ble Jacob Thorsen Tilrems svigersønn og bonde på gården. Henrich Paulsen Tilrem
døde, iflg. kirkeboka like før påske 1733, nesten 82 1/2 år gammel.
4.art.
" - den megen forargelse som skjedde i Guds Huus -".
Et par år før 1660 ble Salhusgutten, bergensborgeren Jacob Thorsen (1624-81),
gift med Milde Clausdtr. Rosing (1633-80), datter av sognepresten i brønnøy,
Claus Rasmussen Rosing (d. 1644) og birgitte Christensdtr. Schanche (1603-81).
I 1661 finner vi Jacob thorsen som bykselmann over fjerdeparten av Tilrems
landskyld, i 1665 over 3/4 og få år senere over hele gårdens 6 våger. 3 barn
kjennes: Thor (1659-1734), Maren (1660-99) og claus (1661-80).
Etter Jacob Thoresns overlatelse av gården til sønnen og sin blivende
svigersønn 1680, ble det altså en "samdrift" en lang tid, inntil Thor Jacbsen
ca. 1720 dlyttet til Salhus og overlot halve bykseln til sin sønn, Jacob (d.y.
1689-1753).
Men det er ikke tvil om at hovedpersonen på Tilrem i mer enn 50 år, fra 1680
til 1733, var "øksemorderen" fra bergens våg, Heinrich Paulsen. Først var han,
som før nevnt, gift med Maren Jacobsdtr., så med en pike sørfra ved navn
Margrthe Erichsdtr. Bye (el. Hass, 1673-1704).
Sin 3. kone hentet han fra Vevelstad gård, Sara Nielsdtr., datter av Niels
Joensen (oppr. fra blomsøy) og Kirsten gjertsdtr. Holst. 55-årige Heinrich
Paulsen var visstnok ikke så fornøyd med sin unge brud, ennå ikke 20 år i 1705,
for i 1706 ble en gutt båret til dåpen i Nøstvig kirke, men hans mor var en
ugift velfjord-jente. For dette måtte Henrich "public absolveres", dvs. skrifte
offentlig i kirken hos Peder bredal 1. august s.å. Tilsammen hadde Heinrich
Paulsen 16 barn med sine 4 kvinner. Noen av disse brukte slektsnavnet Bugge.
Etter Peder Bredals død i 1714 kom en ny sogneprest i 1715, nemlig Jacob
Christensen Hersleb, (1672-1757). Han var en ivrig religionslærer og gikk
særlig inn for at ungdommen skullle kunne sin barnelærdom grundig. Dette vakt
sterk reaksjon i sognet, og flere "rebellion mod det hellige Ministerium",
altså opprør mot presten. Klimaks ble nådd 2. oktober 1718. Da var
Trondheims-bispen Peder Krog her på visitas, og Heinrich Paulsen, nå 68 år, var
hovedmannen bak "kirkeopprøret" den dagen. Det ble ført klage på presten
overfor biskop Krog, og tonen var slik at Hersleb skrev dette i kirkboka:
"Vælædle Hr. Biskop visiterit. Vor Herre, for Jesu skyld, tilgive den megen
forargelse som skeede i guds Huus samme Dag".
Men den aldrende kjempe fra Tilrem måtte finne seg i å gjøre avbikt, for 19.
april 1719 ble det tinglyst en ydmyk bekjennelse og bønn om tilgivelse,
undertegnet på Torget av "Hendrich Povelsen" med egen hånd bevitnet av
lagmannen, Peter Angell, hans fullmektig, Mons Jacob Jersin og kappelanen Hr.
Jacob Brøndlund. Bekjennelsen henviser til de "særdelis beskyldninger" framsatt
i "Brønøe Kirche dend 16 søndag trintas 1718".
5. art. Matrikkelen av 1723.
Denne matrikkelen, som er meget omfattende, ble ikke gjennomført. Som kilde
betraktet er den ganske verdifull, selv om den ikke legger nøyaktige
gårdsregnskaper til grunn, som matrikkelen i 1838 gjorde. Man kan derfor
mistenke kilden forå være farget av den tradisjonelle redsel forå bli ilagt for
mye skatt. Det var mer maktpåliggende å klage både på boplassen og alle dens
herligheter til lands og til vanns for på den måten å unngå altfor sterk
skattebyrde. dessuten var matriklene svært tistypiske: Det var gårdens evne til
kornproduksjon og til dels beliggenhet i forhold til gode fiskeplasser som var
lagt vekt på.
Tilrem, i matrikkelen kalt "Tilrum", hadde i 1723 3 oppsittere, nemlig Hendrich
Poulsen med halve landskylda av gården, 3 våger, så Thor Jacobsen og Jacob
Thorsen med en firedel hver. Samlet betalte de 3 rdl. og 72 sk. i
leilendingsskatt, og etter forslaget skulle denne skatten økes til 6 rdl. De
andre skattene viste også samme tendens.
Matrikkelutkastet ble satt opp i en "vurderingsdel" og en "skattetakstdel".
vurderingsdelen har 15 kolonner: "Gaardnr., Gaardens Nafn, Opsidders Tal,
Proprietr. og Bøxelraadig, Huusmandsplatser, Skoug og sætter, Qvern og
Fiskerie, Situation og blejlighed, Sæd, Kornaufling, Heste og Creature, Taxt
efter gl. Matricul, Forhøyed, Aftaget".
Lagmann Peter Angell på torget var "proprietair". Skogen ble vurdert slik:
"Noget lidet Smaakratt som besverlig kand tilkommis". Videre, i mauver, dog
temmelig aarvis til Korn, mens ringe og tungvunden til Høe- igiennem jorden
løbende lille Elv, naar dend i flombtiden voxer"
Utsæden var:Rug 2 tn., blandkorn (bygg og havre) 22 tn., og avlingen ble
vurdert til 3 foll. Gården hadde 32 kyr, 24 småfe og 4 hester, og det ble ingen
forslag om forhøyelse eller nedsettelse av landskylda, altså 6 våger som før.
I forhold til andre gårder i Brønnøy og Vik var denne vurderingen slitt ikke
dårlig, selv om det kan se slik ut. Husmannsplasse fantes bare på Mo, ellers
ingen i hele hovedsognet. Kvernbrudd nevnes ikkefor tilrems vedkommende, bare
for Ytter-skomo, skille og Skåren